Hvis du leser dette, REDD MEG!

Jeg er en praksisstudent som holdes fanget av gale StoryWorkere!

Naiv og ung kom jeg hit med drømmer og forhåpninger om å bli en reklamemann. Jeg skulle gro dollartegn i øynene, bli manipulasjonens mester og lure små barn til å tro at de trengte en Blackberry. Alle skissene mine skulle være på en iPad, og all telefoni skulle foregå i en saccosekk med bluetooth-set. Jeg skulle få meg hornbriller uten styrke i glassene, og leve på takeaway sushi. Og jeg skulle tjene penger!

Jeg burde ant ugler i mosen da jeg første lunsj innså at vi skulle lage maten selv. Fra scratch! Slow-food, het det visstnok. Hvor var mikrobølgeovnen jeg skulle varme gårsdagens grandis i?

Skeptisk satte jeg meg ned rundt bordet sammen med Ulla, Stian og Georg, mine nye fangevoktere, eller kolleger som jeg opprinnelig kalte dem. Lunsj var servert.

Nølende forsynte jeg meg med mine norwegian hands, mens Georg satte dagsorden.

Her begynner galskapen.

Vi skal diskutere en kunde. En stor én! Antakeligvis stor nok til å overta både Island og Hellas i et fiendtlig oppkjøp, bare fordi de liker å svi av noen euro. I tillegg er de kjente for å kaste penger på både problemer og løsninger, noe som passer mine badekarsfantasier perfekt. Og denne kunden hadde kommet med lua i hånden til oss, for pent å spørre om ikke vi hadde lyst til å ta imot noen av pengene deres?

Jeg sitter gnir hendene mine så hardt sammen at noen kunne trodd Ullas superlunsj var svidd, da Georg plutselig slipper bomben:

”Hvordan skal vi fortelle kunden at vi takker nei?”

WTF!?! Alt dette forspillet bare for å ende i en antiklimatisk, prematur utløsning?



De neste minuttene befant jeg meg i tåkeland, mens hjernen min desperat prøvde å huske hva jeg hadde lært som næringslivsjournalist og hiphip-fan: Make money, money, make money, money, money!

Da hjernen min trodde den hadde akklimatisert seg, bestemte Ulla seg for å gjøre vondt verre:

”Jeg har ikke engang lyst til å ha logoen deres på nettsiden vår, jeg!”

Hun sier det som om det var den minste ting i verden. Som om en logo bare var tilfeldige farger i mønster, og ikke statustrofeer fra nedlagte bedrifter. Greit nok om selskapet har lurt og utnyttet fattige folk så hardt at de har lik liggende i baksporet, men skal vi virkelig holde noe sånt mot dem?

Ettersom resten av crewet er opptatt med å nikke enig, drister jeg meg frempå. Som praksisstudent, tenkte jeg, så må jeg da ha lov til å stille de dummeste spørsmålene her?

”Unnskyld, men har dere noen kunder i det hele tatt?”

De bare ler av meg. Ikke på en creepy, ondskapsfull måte som jeg hadde håpet, men på en mer tilforlatelig og vennskapelig måte som ikke passer seg reklamefolk.

Jeg sier jeg er svimmel, som også stemmer på dette tidspunkt, og går kontrollert mot mac-en min. Inni meg er jeg panisk på vei bort for å sjekke nettsiden deres for kunder, men siden StoryWorkerne har blikkene sine boret inn i ryggen min, gjør jeg alt for å virke upåvirket av galskapen deres.

Jeg lirer av meg noen ord om Kulinarisk Akademi, en kunde de har et så godt forhold til at jeg trodde det var et datterselskap, hele tiden for å flytte oppmerksomheten deres bort fra mitt egentlige virke.

Georg sitter ved spisebordet og smiler til meg. Falskt smilende tilbake til Georg, men med skråblikket mitt utro festet til mac-skjermen, klarer jeg diskret å navigere meg frem til kundeoversikten deres ...

Resultatet er oppløftende ... først. Her var det hauger av kunder, noen veldig store navn, noen litt mindre, og noen for meg helt obskure. Og ikke nok med det, kundene hadde til og med druknet StoryWorks i anbefalinger og gode referanser ...

Men vent litt .. hvis alle kundene deres er så fornøyde, så kan vi ikke ha utnyttet og lurt dem særlig bra!? De har sikkert masse penger igjen også! I mitt stille sinn begynte jeg å forstå hva Georg og gjengen drev med ... de byttet storytelling mot gode måltider!

Fullstendig klar over at jeg på dette tidspunktet måtte komme meg vekk fra ideologi og bohemske tilstander, lagde jeg en fluktplan. Jeg skulle distrahere Storyworkerene med tomme påstander om at det grodde kartofler under vasken, for så å snike meg ut døra og aldri se meg tilbake!

Snikingen gikk lett. For lett! Ingen hevet et øyenbryn fra under vasken i det jeg stille åpnet døra og smatt ut. Beruset av frihet løp jeg bortover den røde løperen (som første gang hadde gitt et lovende inntrykk ved inngangspartiet), bare for innse at jeg neppe ville bli han som lo sist.

Utgangen sto der og skinte i lyset. Solen sendte sterke stråler, og jeg kunne kjenne varmen på hendene når jeg strakk dem så langt frem jeg maktet. Men jeg, jeg sto bak et gitter. Det jeg hadde trodd var et effektivt forsvar for å holde industrispioner på avstand, viste seg å heller være mitt fengsel. Mitt StoryWorks!

Etter femten gråtende minutter i fostersstilling under en hengekøye, fikk jeg meg til å tørke øynene og gå inn til StoryWorks igjen. De gravde fortsatt etter kartofler, som om de oppriktig trodde at delikatesser kunne vokse opp hvor som helst.

Så her sitter jeg nå, og drømmer om penger, plastikkblomster og dresser fra Moods of Norway ... mens kunder utnytter vårt ”åpne sinn” og ”etiske arbeidsregler”, samtidig som de spiser opp all maten vår.

Jeg gjentar: Leser du dette, REDD MEG!!!

Fra Magnus Aurdal